Juleutgave av Utsiktsposten

Juleutgaven av Utsiktsposten, bydelsavis for Eiganes og Våland, kommer i postkassene rundt 17. desember.

For tips eller annonsering, send mail til: eiganesogvaaland@gmail.com eller
ring: 932 66 199

Frist for innsending av materiale er
6. desember.

Huset med det store håpet

Midt i smørøyet av Stavanger skimtes en lysebrun bygning med bokstavene Folkets Hus og Folken over inngangspartiet. Nok en historie som er blitt lagt i en skuff for å støve ned. Heller er det ingenting som skiller bygget fra resten som er rundt. Da er det lett å glemme. Men det er der. Du må bare se godt nok etter. Å det du finner – ja, det vil nok overraske de fleste.

Du finner en familie. En hel gjeng med Folken-typer som elsker studentsamfunnet, og er nærmest desperat etter å få uttrykt hvor sterkt de føler for stedet. Menneskene der jobber dag og natt for å oppnå million-looken med brødsmuler, og er avhengig av at folk drikker øl til alle døgnets tider. Det høres ganske brutalt ut, men det er slik det må være når det offentlige tilskuddet utgjør kun ti prosent av Folkens inntekter. Det er nesten en kamp om overlevelse. Heldigvis er studentene i Stavanger glad i øl.
Bak bygningen som sliter med å tiltrekke seg oppmerksomheten, ligger det lang historie og mange oppfatninger. Det hele er snakk om tilhørighet og samhold, og bygningen gir studentene en mulighet til å være en del av noe større.

Kampen om Ny Olavskleiv startet allerede i 1919, da Samvirkende Fagforeninger vedtok å kjøpe stedet hvor Folken står i dag. De første årene ble bygningen brukt til Folkets Hus, men senere flyttet lengre opp på tomten. Nå startet utbygningen av et nybygg, og 28. mars 1926 stod håpet klart til en sum av 330 000 kroner.
Utbyggingen av nyhuset var ikke en største utfordringen for Samvirkende. Det ryktes at de slet økonomisk, og var avhengig av hjelp utenfra. Stor innsats kom fra Finanskomiteen, markedsukekomiteer og Samvirkendes kvinneforening.

Stedet ble brukt til kulturelle aktiviteter, og flere engasjerte seg politisk. Underholdning som revyer og sang var også sentralt i Folkets Hus, med både nasjonale og lokale artister. Flere foreninger ønsket å slå seg til ro i bygget, og medlemstallet vokste seg stort med årene.
Det er ingen historie uten tyskerne, og under 2. verdenskrig ble Folkets Hus okkupert av fienden. I mai 1940 ble huset brukt som oppholdssted for de tyske soldatene. Etter fem mørke år kunne endelig Samvirkende Fagforeninger benytte seg av huset igjen, og startet med en utvidelse av bygget.

Den store drømmen
Studentene i Stavanger hadde lenge et ønske om å etablere seg, og få et fast tilholdssted. De så drømmen i Folkets Hus. En plass hvor mennesker kunne samle seg, og skape nye minner.
Folken åpnet sine dører for første gang for studenter og andre, 17. mars 1988. Men historien for studentene startet ikke der.

Da bystyret i Stavanger la ned forslaget om egen studenthus i 1986, reagerte studentene med å okkupere bygget, og stelte i stand et kulturelt arrangement og paneldebatt. AKSJON HUS engasjerte studentene i å vise at de ikke ville være den eneste universitetsbyen uten et studentmiljø. Bystyret ga etter hvert etter, og gav studentersamfunnet en leiekontrakt på ti år. Studentene fikk endelig sitt offisielle tilholdssted.

Lenge før Aksjon Hus skjedde det mye i Stavanger, og Folkets Hus ble i 1960 gjort om til kino. Folketeateret, som også ble kalt Folken, beriket stavangerfolk med gamle westernfilmer og underholdning på lerretet. Seks dager etter det ble gjort klart at Stavanger Kinematografer skulle flyttes til Sølvberget, okkuperte studentene Folketeateret.

Å legge sjela i Folken
Historien forteller mye om engasjementet og troen til brukerne av Folkets Hus på Løkkeveien. Mange mennesker har lagt sjelen sin i hva de en gang kalte sitt hjem. Pernille Kaldestad er en av dem. Hun deler villig med seg livserfaringene og opplevelsene hun har fra tiden i Ny Olavskleiv. Hun var daglig leder på Folken i fire år. Godt inntullet i flerlagsskjerf forteller hun gledelig om sin tid på huset. Det som setter seg igjen hos meg er den livsgleden hun uttrykker når hun minnes det tidligere arbeidsstedet sitt. Hun forteller om den dagen hun begynte som frivillig på Folken, i 1991. Det var alt snakk om å bli en del av et miljø. I etterkant er hun sikker på at hun hadde blitt spist i en jobb som dette, hvis hun ikke hadde hatt et bankende hjerte for stedet.

- Som frivillig utviklet følelsene seg, og hun følte at Folken ble som sitt andre hjem. Hun hadde alltid en plass å gå til, og et sted hvor hun kunne være kreativ. Etter hvert utviklet hun nok også en slags eierfølelse over stedet, sier Kaldestad.

Etter flere samtaler med brukerne av studenthuset er det en ting som er sikkert. De fleste føler at de hører til på stedet. Rundt border i et lysdempet rom, sitter flere mennesker å snakker sammen og ler. Telys fra bordene lyser opp ansikter. Noen står ved baren å prater med de som jobber der, mens en annen sitter på PC-en som er plassert i midten av rommet, ved inngangspartiet. Mange av de som er der er allerede frivillige på huset, og bruker mesteparten av fritiden sin Folken. Det er vel slik når en brenner for en sak. Kaldestad prater stolt om at de er som en familie.

En viktig konsertarena
I dag er Folken en av Stavangers beste konsertscener, og arrangerer ofte konserter på huset. Huset rommer også egen studentprest, og har en egen kafé i første etasje. Flere kunstnere har også fått bruke bygget til å utviklet sitt talent, og bidratt til nye, og flotte vegger i de tre delene Folken består av Grottene, Akvariet og Storsalen.
I denne tid reportasjen skrives, jobbes det for fullt med Ugåfestivalen. Ugå er Stavangers største festival for studenter. Med hovedbase i Folken, er Ugå godt utrystet med konsertscener og lokaler. Med sine 10 000 studenter kan Stavanger endelig få utvikle et sammensveiset og bra studentmiljø, mye takket være Folken.

Å ”leve” Folken
Mange timer med hardt arbeid fra frivillige og gode hjelpere gjør at Folken er levedyktig i dag. En konsertarena, en møteplass, og for mange; et hjem. For mange er Folken mer en livsstil enn en frivillighetsjobb. Mange sene kvelder, nye løsninger og utvikling med tiden vi lever i, gjør at Folken blir oppslukende for mange. De menneskene jeg møtte på i kafeen på Folken forteller likevel sine historier med lyst og iver. De deler også alle samme tanke – Tilhørigheten og samholdet er noe de ikke ville vært foruten. Det finnes i dag 200 til 250 frivillige på Folken.

Skillet
De fleste skaper sine egne oppfatninger, og Folken er intet unntak. Uvitenhet og mangel på engasjement gjør at mange går glipp av en unik mulighet på Folken. Jeg har selv aldri gjort en innsats for å bli en del av studentmiljøet i Stavanger. Jeg får klar beskjed om at frivillighetsarbeid på huset er en god vei å gå.
Jeg lurer selvsagt på om medlemmene i Folken er ekskluderende mot nye gjester, ettersom eierfølelsen på stedet er stort. Respons er et lite nikk. Eierfølelsen er både på godt og vondt. De fleste er selvsikre på hjemmebane, og da kan det fort bli sånn.

Folken kan sammenlignes med idrett. Folk som interesserer seg for sport, finner seg ofte godt til rette på et fotballag eller i en idrettsklubb. Det samme gjelder på Folken. En student er ikke bare en student – men et menneske med forskjellige interesser og hobbyer. Det som teller når en skal prøve ut nye ting er et åpent sinn. Det gjelder i alle sammenhenger.

Økonomien
Den tidligere daglig lederen legger ikke skjul på at Folken aldri har vært veldig heldig med økonomien. Hun forteller meg at Folken er det billigste kulturtilbudet i Stavanger, og at det er vanskelig å skape million-utseende med én krone i hånden. I dag får Folken tilskudd fra Samskipnaden, Universitetet i Stavanger, kommunen og fra fylket. Men det er småtterier. I 2008 gikk Folken med et underskudd på nesten én million kroner.

Med offentlig tilskudd fra flere hold er det lett å undres over dårlig driftsresultat. Er det for mye å kreve at 10 000 studenter i Stavanger har en fin plass å gå til? Stavanger kommune bidrar minimalt til utvikling av Folken, og kun ti prosent av inntekten til Folken utgjør det offentlige tilskuddet. Kaldestad mener at det skylles uvitenhet.

- Mennesker som aldri har vært på huset, og bidratt til å bli en del av det fantastiske miljøet som er her, kommer aldri til å forstå hvor viktig Folken er for studentene i Stavanger.

Selv om økonomien er trang, finnes det mange gode hjelpere, noe som gjør stedet levedyktig. De frivillige ER Folken, og på den måten finnes det en fremtid. Dessuten hjelper det at studentene er glade i øl. Det utgjør nemlig 90 prosent av inntektskilden til studentersamfunnet Folken i Stavanger.

I dag står Samvirkende Fagforening oppført som eier av bygget, mens studentene eier stiftelsen.

Studentersamfunnet skaper minner for livet. Alle trenger å føle at de hører til et sted, og her treffer Folken blinkskudd. One way in, no way out forklarer Folken på sitt beste. Og hvem er disse såkalte Folken-typene? Jo, de som fortrekker samholdet i huset på Løkkeveien. De som liker å være en del av noe større. Noe som sprer glede. Noen er kanskje litt sære, men finnes ikke de overalt da? Du har sikkert møtt mange av dem på andre steder enn Folken. Uansett så er det hva du gjør det til selv. Det er unødvendig at Folken skal bli lagt i en skuff og glemt for alltid.

Foto: Edle Eriksen

Kreativ sportsdag

Onsdag 13. oktober var vi kreative …nok en gang. Er det ikke skriving, så er det sport. Jeg har alltid lurt på hvordan kreativ sport ser ut, så her har du oppskriften:

Foto: Thea Steen

Utsiktsposten Utgave 2

Endelig er avisen ute i 10 000 postkasser på Eiganes og Våland.

En fornøyd grafiker, Stian Engelsen Ødegård

Det er ikke for ingen grunn Utsiktsposten kalles for byens kuleste avis.
Avisen er kommet for å bli! Vi ses igjen i desember.

JEG HATER FOTBALL

Jeg vet hva offside er for å si det sånn. Det liker jeg i alle fall å tro. Hvilke forventninger jeg hadde når jeg reiste helt til London for å gå på fotballkamp, vet jeg ikke. Men nå ble det slik. De selger heldigvis øl i pausen.

1. Nedtur – Sorry, this is how far i can go. Drittmann av en taxisjåfør forventet at jeg –byjente fra Norge, skulle spasere de neste ti minuttene til Craven Cottage i høye hæler. Du lurer sikkert på hvorfor søren jeg hadde tatt på meg finstasen for å gå på fotballkamp. Det finnes selvsagt en grunn til det.

Jeg reiste ikke til London på egen hånd. Min bedre halvdel inviterte meg med på turen. Da snakker jeg om i januar. På valentinedagen kom han på en glimrende idé (ikke fullt så flott etter min mening) – Det kan jo være en 14 februar gave. Han skjønte nok tegninga da jeg kjøpte min egen rose den dagen, la ved et uskrevet kort og visket han i øret; kortet kan du sannelig klare å skrive selv. Jeg ventet i spenning på å lese den velskrevne og romantiske kjærlighetserklæringen på innsiden av kortet. Han hadde faktisk klart å fylle det med et par ord. Jeg startet med å lese: Dette er din dag. Ja vel? Min dag? Jeg hadde helt glemt meg selv mellom søndagsfrokosten, oppvasken, klesvasken og kjøring av mannen på et forsinket julebord. Neste geniale påfunn: Turen kan være en morsdagsgave i tillegg. Ja, smart! I januar ville han ha meg med på tur. Nå er den ene Londonturen en unnskyldning hver gang jeg fortjener å få noe. Det var en bursdagsgave også. Tre gaver i ett. De viktigste dagene i livet mitt, og det jeg får er en fotballkamp!? Det positive med turen var at vi reiste sammen med et annet par.

2. Nedtur – Fotballkamp? Vi? Nei, nå har du misforstått, Caroline. Dere skal på kamp. Vi skal på musikal. De vi reiste sammen med skulle med andre ord gjøre det jeg elsket – å gå på musikal i London. Fra det øyeblikket hatet jeg Queen. Oppkast. Hvem søren reiser til London for å gå på den verdenskjente musikaloppsetningen ”We Will Rock You”? Alle andre enn meg tydeligvis.
Av den grunn kledde jeg meg i høye hæler. Mine svarte, sexy pumps. Skulle hun andre vi reiste sammen med se vakker ut, så skulle sannelig jeg det også! Kjente meg en smule irritert når hun kom i finstasen, og var klar til å drikke champagne sammen med andre fornuftige musikalelskere. Jeg på min kant ble ikke fullt så vakker i ull.

3. Nedtur – Kroppsvisitering. Du tror sikkert jeg er typen som mener alt som har med sikkerhet å gjøre, er et brudd på menneskerettighetene og den personlige integriteten. Ikke denne gangen. Jeg kunne ikke annet enn å føle meg misunnelig da alle andre rundt meg ble klådd på av vaktene utenfor fotballstadioen. Den kjekke vakten kunne gjerne ha tatt litt på meg også. Jeg vurderte å gå ut igjen å kjøpe meg et par ulovlige godsaker, og la det være ekstra synlig i trusekanten når jeg kom inn igjen.

4. Nedtur – går til alle andre enn meg selv. Jeg vet ikke hvem dere er, men uansett. Jeg håper for deres skyld at dere får noe igjen for å dele ut 30 000 brettete ark rundt en fotballbane. Det er jo som å dele ut papp til halve befolkningen i Sandnes. Verre er det nok å rydde det opp etterpå. Jeg kastet min i søppeldunken. Fordi jeg er snill. Supersnill.

5. Nedtur – Endelig. ØL. Egentlig liker jeg ikke øl, men i denne sammenhengen var det ingenting som hørtes bedre ut. Tror du jeg fikk det jeg ville ha? De som kjenner godt til fotball vet at det ikke er lov å selge alkohol på UEFA Europa Leauge-kamper. Gud jeg følte meg lurt. Fotballkamp uten alkohol? Dette har ingen fortalt meg. Istedenfor ble det en hot dog. Det gjorde meg glad igjen. Litt.

– Ta et bilde av meg med pylså.

Jeg må jo vise vennene mine at fotballkampen var godt for noe. Helt til London for å spise pølse.

Caroline på fotballkamp

6. Nedtur – og litt opptur selvfølgelig. Måååååål. Jeg måtte konsentrere meg om og ikke få to albuer i trynet. Jeg bestemte meg for å bli sittende når Fulham scoret mål. Skumle saker. Det minnet meg om når min far tok meg med på ishockeykamp når jeg var liten. Galne folk. Jeg bestemte meg for å aldri like sport igjen. Stakkars lille meg, godt sammenkrøpet i stolen min for å unngå blåveiser av sidemannen. Etter at ting roet seg, våget jeg endelig å spør hvem som scoret mål. Nummer 25. Jaaaaaaaaaa!!! Denne gang var det min tur til å juble. Ikke for målet altså, men for hunken på banen som gjorde fotballkampen verdt å se på. Jeg byttet på å se på kjæresten min (som for øvrig er ganske flott han også), og ned på banen hvor jeg innledet en avstandsforelskelse til spiller nummer 25.

7. Nedtur – neida. Her i fra kunne alt bare gå rette veien, hvis du ser bort i fra den lange turen inn mot byen igjen. Fulham vant. Min kjæreste var i godhumøret, og jeg holdt meg fremdeles varm i januarværet.
Så hva har jeg lært av denne turen? Jeg har lært å elske alt som er nytt. Byjente på høye hæler i London for å gå på fotballkamp. Men jeg klarte å finne positive ting med det også. En kjekkas på banen, en god hot dog, og ehmm.. frisk luft? Uansett, jeg koste meg. Drinker ble det etterpå, og når det kommer til offside – så er det fotballregler. Så nå vet du det.

Foto: Edle Eriksen og Veronika Ullvang.
Feature-reportasjen ble skrevet i februar 2010.

Ultra Sheriff: Gutter i ballettdrakt og speedo

Nils er opptatt i telefonen i det vi lurer oss inn backstage på Tou Scene. Torjus viser oss hvor gjengen på tre sitter å forbereder seg til konsert. Edvard hilser fint, og setter seg ned igjen i den svarte skinnsofaen. Det er snart tid for Numusic og Ultra Sheriff.

F.v: Torjus, Nils og Edvard

Den elektroniske gruppen fra Trondheim, Volda eller Stavanger – de er ikke engang sikre selv, gleder seg til konserten de skal holde om et par timer. Det er relativt rolig backstage. Frukt og annet snacks står fint plassert på langbord. Vi får etter hvert hilst på Nils også. Torjus og Edvard Førre Erfjord er brødre. De møtte Nils Holtar i Trondheim et par år tilbake. Det hele startet som en skoleoppgave. Som avslutningseksamen måtte Nils spille en konsert, og han fikk hjelp av brødrene Førre Erfjord. Sceneunderholdningen klarte de med glans, og Nils bestod musikkteknologistudier.

–      Sensoren kom faktisk inn mens vi stod nakne og skiftet. Vi fikk selvfølgelig toppkarakter, ler Torjus.

Ultra Sheriff var kommet for å bli, og en kan trygt si at gruppen skiller seg ut. Istedenfor å tenke på voksmengden i håret og strykeglatt skjorte, har de andre utfordringer. Mormors hjemmelagte kapper, hjelmer fra Shanghai og hvite ballettdrakter er gjengens kjennemerke. De musikalske tonene er elektroniske, og stemmereguleringen skjer gjennom en datamaskin.

– Mormor jobber på Bunadshjørnet i Sandnes. Det er hun som har sydd kappene vi bruker på scenen. Det må du få fram. Vi liker å reklamere for nettverket vi har rundt oss. Vi har en enorm støtte fra venner og familie, sier Torjus.

­En kvinneskikkelse kommer bort til bordet med en konvolutt.

–      Nå føler vi oss business vet du, avbryter Torjus, ler, og kikker nysgjerrig  ned i den ukjente konvolutten.

Resten av gjengen er like spente på hva som befinner seg i den mystiske overleveringen. Det var ikke spesielt overraskende. Et par ark med tidspunkter for øving, men gutta fikk i det minste føle seg viktige. Og det satte de pris på.

Skype-øvinger
Trioen kom til Stavanger etter en konsert i Bergen hvor de varmet opp for bandet ”Familjen” fra Sverige. Gutta i Ultra Sheriff bor alle på forskjellige steder, og prøver derfor å ha flere konserter etter hverandre for å gjøre det litt enklere. Nils bor i København, hvor han tar master i gamedesign. Edvard er ferdig med musikk- og produksjonsstudier i England, og Torjus på sin kant holder til i mediebygda Volda.

–      Så hvordan får dere øvd sammen?

–      Vi øver på Skype selvfølgelig, sier Edvard og ler.

De sier at det er en spøk, men jeg vet ikke helt om jeg skal ta det på alvor.

Navnet
Navnet Ultra Sheriff betyr absolutt ingenting, skal vi tro gutta.

–      Vi kan jo lage opp en betydning hvis du liker det bedre. En historie om en politimann som stopper kjørende biler i                   verdensrommet. Eller noe sånn. Det skal vi iallfall gjøre til neste gang noen skal intervjue oss, ler Torjus.

Ideen med kostymene er ikke helt overlatt til tilfeldighetene, heldigvis.

–      ­Før vi startet Ultra Sheriff spilte vi i et metalband. Metal og jagerflypilot-hjelmer passet ikke helt sammen, så derfor måtte vi finne på en annen løsning, sier Torjus.

–      Jeg hørte noen rykter om at dere ble frastjålet en MacBook med låtmateriale på i går. Hva gjør dere om noen stjeler kostymene deres?

–      Det stemmer at en tosk stjal MacBooken vår. Vi måtte ta en `all-nighter` for å kunne komme her i dag. Men nå er vi her, og klar for å bli en del av Numusic-festivalen. Kostymene er det verre med. Vi opplever at folk prøver å ta med seg hjelmene. Men da legger vi merke til det. Ingen kan gjemme en stor hjelm under skjorta, smiler Torjus.

–      Hvordan feirer dere en godt gjennomført konsert?

–      Jeg drikker masse etter en konsert. Eller, det kom ut litt feil, ler Edvard.

–      Det kan være lurt å drikke etter konserten og ikke før. Vi er jo alltid litt nervøse før vi skal ut i ilden, så vi fortjenter en øl når vi er ferdig. På den måten tar vi vare på kvelden. For å ikke glemme – etter fem øl er jeg udugelig. Før skulle jeg alltid vise meg fram med gitaren på vorspiel. Det gikk aldri bra, sier Torjus og drar på smilebåndene.

Så, helt uforventet…

–      Jeg kunne tenkt meg et Zen-rom, jeg, sier Nils. Helt alvorlig.

De to andre kikker på hverandre. Om latteren ga seg? Neppe.

Raider og beklagelser
Vi beveger oss over på samtaleemnet `raider`. Vi vet alle hvor gale det kan være når kjendiser er på tur. Som Snoop Dogs flyttbare basketballbane, og Turbonegers ønskeliste på 50 liter alkohol. Sammenlignet blir gutta i Ultra Sheriff ganske beskjedne. Vann og frukt. Vegger og tak.

–      Det er ikke vits å be om noe vi ikke vil ha. Så lenge det er ubegrenset med vann, så er vi fornøyde, flirer Torjus.

Det er litt motsigende til det de sa tidligere. Nå er det plutselig vann de foretrekker. For en time side var det øl. Og masse øl skal vi tro Edvard.

–      Å så krever vi selvfølgelig varme ballettdrakter, ler Torjus.

Vi beveger oss ut fra backstagen og ned den bratte trappen mot Tou Scenes konsertflater. Torjus slår av en prat med et annet bandmedlem som skal spille samme kvelden. Det diskuteres klokkeslett for soundcheck. Gutta i Ultra Sheriff har enda litt tid før alvoret starter. Jeg utnytter min sjanse til å spørre om det jeg lurer på aller mest.

–      Har dere noen groupies? Eller kan vi kalle det det?

–      Vi snakker selvfølgelig med masse mennesker etter en konsert, men det er jo fordi folk har en grunn til å snakke til oss. De vet hva vi driver med og hvilken type musikk vi spiller – og det blir lettere å ta kontakt med oss. Når de har sett oss på scenen, så vet de jo hva de kan åpne en samtale med, sier Torjus.

–      Ingen gratis damer altså?

Ingen svar, bare et digert smil.

Nils har et annet problem derimot. Han er nesten uten kjæreste hver gang de skal spille.

–      Jeg glemmer alltid å sende melding til kjæresten min før vi skal ut i ilden. Det er jo så travelt akkurat da.

Han vil gjerne bruke dette intervjuet til å unnskylde seg for dårlig kjærestemanerer.

–      ­Jeg har ikke kjæreste. JEG HAR IKKE KJÆRESTE!

Torjus er veldig tydelig på det. Så til dere jenter der ute som foretrekker gutter i ballettdrakt, speedo og kappe – dere vet hvor dere finner dem.

De er ikke klar for å gi opp space-drømmen, og satser på videre utvikling av nye sanger, egen hjemmeside med flash og animasjoner og mer business-feeling. Det bør vel gå greit. En mer sjarmerende gjeng skal du lete lenge etter. Se bort i fra ”Yesterday somebody stole my audio battle station. I would like to dedicate this song to you. It`s called ”Die Forever”, som Torjus så fint beskrev mactyveriet, på scenen under Numusic- konserten. Mandige i den hvite ballettdrakten er de uansett.

Ultra Sheriff er nå ute med ny plate, ”Galactic Fame”, og er tilgjengelig for digitalt salg. Les mer om bandet her.

Foto: Christoffer Johannesen

Avisjobbing …

ENDELIG … Nå har vi fått sendt inn filene til Aftenbladet Trykk. Tro det eller ei – det blir faktisk en utgave 2 av Utsiktsposten bydelsavis. Det har vært noen lange dager og netter, men nå er det over (For denne gang). Lørdag 02. oktober er avisen ute i postkassene til dere heldige lesere på Våland og Eiganes. Og for dere som er mindre priviligert- dere kan jo alltids lese den på Stavanger kommune sin hjemmeside.

Gled dere til herlig lesestoff om kattedronningen, de vakre i gult og hvor du kan få tak i deilig bakrus-mat på en mindre deilig søndag.

Takk til Thea, Daniel og Andreas for bra saker. Ina Elise og Christoffer for nydelige bilder. Og sist men ikke minst – Stian. Helten min.

Reiste seg etter skandale

Ett år er gått siden artisten Kanye West (33) rappet mikrofonen fra prisvinner Taylor Swift (da 19), og fortalte en hel verden at Beyonce (30) burde vinne prisen for beste video av en kvinnelig artist. I går ble MTV Video Music Awards (VMA) vist live på amerikansk TV. Kanye West er endelig tilgitt av Swift (20) og andre artistkollegaer.

Swift tilga West gjennom sin musikkopptreden, med sangen «Innocent» som angivelig skal ha blitt skrevet for anledingen, melder VG nett.

Jared Leto (39) fulgte opp, og kom med følgende melding på sin Twitter-profil etter gårdagens feiring; “Kanye West killed it tonight”. Leto mener Wests opptreden på VMA var fantastisk, og får støtte av MTV.

MTV hyllet innsatsen til skandalestjernen, og kom med denne offisielle Twitter-meldingen etter VMA-sendingen; “LetsHaveAToast to you Kanye West. We couldn`t have ended the show in a better way”. Og viser tydelig at de er glad for Wests deltakelse på årets prisutdeling.

Skandalen fra fjorårets Video Music Awards er glemt, og West er endelig tilbake i varmen. Enn så lenge.

NB: Dette er en obligatorisk oppgave i Kultur- og underholdningsjournalistikk. Jeg er verken fascinert av Kanye West, Taylor Swift, Lady Gagas kjøttkjole og drama på prisutdelinger. Men litt moro må man ha.

——————————————————————————————————————

Tou Scene, 12. september.

Ultra Sheriff spilte konsert på Tou Scene i går, 12. september. Den elektroniske musikkgruppen består av Torjus Førre Erfjord, Nils Holtar og Edvard Førre Erfjord. Mer om gutta, deres konsert og Numusic-festivalen kommer.

Foto: Christoffer Johannesen.

Du kan lese mer om Ultra Sheriff på deres Myspace.
Mer om Numusic finner du her.

Du ser det du vil se

Jeg kan ikke huske sist jeg var på teater. Jeg husker ikke navnet på stykket eller hvem jeg gikk sammen med. Tirsdag 7. september var jeg endelig tilbake i det røde teatersetet, og Yngve Sundvors stykke “Frykten” satte igang tankene.

Hvem er det som jubler når et teaterstykke starter? Ungdomsskoleelever! Hysjing, fnising og hviskende ord. Jeg ventet bare på flyvende peanøtter. Jeg og resten av journalistikklassen var tydelig på en skoleforestilling. Jeg har aldri følt meg så barnslig som da vertinnen kommanderte meg til å skru av telefonen. Ikke bare én, men to ganger.  Jeg ble tatt for å være en tiendeklassing. Helt i orden det, men jeg er blitt såpass gammel til å vite at telefonen skal skrus av på teater.

Jeg holdt penn og papir klar, og var forberedt på en del notering underveis i stykket. Men det ble det selvfølgelig ikke. Jeg var for opptatt av å lete etter ledetråder i hver en scene og samtale. Øyne og ører spisset jeg for å tolke ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Bildet er hentet fra rogaland-teater.no

Av gammel vane leser jeg alltid forhåndsomtaler av filmer og annen underholdning. Jeg vil vite hva jeg går til. Før teaterbesøket valgte jeg bevisst og ikke gjøre det. Jeg ville oppleve “Frykten” med et åpent sinn. Navnet på stykket ga meg en anelse om hva jeg kunne forvente meg, men hvilken frykt det var snakk om, det var jeg ikke sikker på.

Frykten var fugler. Skremmende fugler. Morder-fugler. I hvertfall på overflaten. Den underliggende betydningen var langt dypere. Politikk, kjærlighet og vennskap. Det snurrende huset, skyggene og musikken ga inntrykk. Men det er spesielt én ting jeg ikke greier å gi slipp på …

Du ser det du vil se!

Et fantastisk sitat fra karakteren Jonas, som spilles av Hugin Dyre Jacobsen og Vetle Nedrebø Oftedal.

Stykket er dagsaktuelt og inspirerer deg til å tenke. Jeg tenker fremdeles jeg, og det er tre dager siden jeg var der. Hva mente han med det? Hvorfor gjorde hun slik? Jeg kan godt lese anmeldelser om Frykten på internett og i aviser nå. Men jeg velger å la være. Jeg vil gruble litt til. Kanskje jeg finner min egen, lille private mening med det hele. Eller kanskje ikke. Du ser det du vil se, er noe jeg tror helt og fullstendig på, og det er alt jeg trenger å vite for nå.

Mer om Frykten av Yngve Sundvor kan du lese på Rogaland Teater.