JEG HATER FOTBALL

Jeg vet hva offside er for å si det sånn. Det liker jeg i alle fall å tro. Hvilke forventninger jeg hadde når jeg reiste helt til London for å gå på fotballkamp, vet jeg ikke. Men nå ble det slik. De selger heldigvis øl i pausen.

1. Nedtur – Sorry, this is how far i can go. Drittmann av en taxisjåfør forventet at jeg –byjente fra Norge, skulle spasere de neste ti minuttene til Craven Cottage i høye hæler. Du lurer sikkert på hvorfor søren jeg hadde tatt på meg finstasen for å gå på fotballkamp. Det finnes selvsagt en grunn til det.

Jeg reiste ikke til London på egen hånd. Min bedre halvdel inviterte meg med på turen. Da snakker jeg om i januar. På valentinedagen kom han på en glimrende idé (ikke fullt så flott etter min mening) – Det kan jo være en 14 februar gave. Han skjønte nok tegninga da jeg kjøpte min egen rose den dagen, la ved et uskrevet kort og visket han i øret; kortet kan du sannelig klare å skrive selv. Jeg ventet i spenning på å lese den velskrevne og romantiske kjærlighetserklæringen på innsiden av kortet. Han hadde faktisk klart å fylle det med et par ord. Jeg startet med å lese: Dette er din dag. Ja vel? Min dag? Jeg hadde helt glemt meg selv mellom søndagsfrokosten, oppvasken, klesvasken og kjøring av mannen på et forsinket julebord. Neste geniale påfunn: Turen kan være en morsdagsgave i tillegg. Ja, smart! I januar ville han ha meg med på tur. Nå er den ene Londonturen en unnskyldning hver gang jeg fortjener å få noe. Det var en bursdagsgave også. Tre gaver i ett. De viktigste dagene i livet mitt, og det jeg får er en fotballkamp!? Det positive med turen var at vi reiste sammen med et annet par.

2. Nedtur – Fotballkamp? Vi? Nei, nå har du misforstått, Caroline. Dere skal på kamp. Vi skal på musikal. De vi reiste sammen med skulle med andre ord gjøre det jeg elsket – å gå på musikal i London. Fra det øyeblikket hatet jeg Queen. Oppkast. Hvem søren reiser til London for å gå på den verdenskjente musikaloppsetningen ”We Will Rock You”? Alle andre enn meg tydeligvis.
Av den grunn kledde jeg meg i høye hæler. Mine svarte, sexy pumps. Skulle hun andre vi reiste sammen med se vakker ut, så skulle sannelig jeg det også! Kjente meg en smule irritert når hun kom i finstasen, og var klar til å drikke champagne sammen med andre fornuftige musikalelskere. Jeg på min kant ble ikke fullt så vakker i ull.

3. Nedtur – Kroppsvisitering. Du tror sikkert jeg er typen som mener alt som har med sikkerhet å gjøre, er et brudd på menneskerettighetene og den personlige integriteten. Ikke denne gangen. Jeg kunne ikke annet enn å føle meg misunnelig da alle andre rundt meg ble klådd på av vaktene utenfor fotballstadioen. Den kjekke vakten kunne gjerne ha tatt litt på meg også. Jeg vurderte å gå ut igjen å kjøpe meg et par ulovlige godsaker, og la det være ekstra synlig i trusekanten når jeg kom inn igjen.

4. Nedtur – går til alle andre enn meg selv. Jeg vet ikke hvem dere er, men uansett. Jeg håper for deres skyld at dere får noe igjen for å dele ut 30 000 brettete ark rundt en fotballbane. Det er jo som å dele ut papp til halve befolkningen i Sandnes. Verre er det nok å rydde det opp etterpå. Jeg kastet min i søppeldunken. Fordi jeg er snill. Supersnill.

5. Nedtur – Endelig. ØL. Egentlig liker jeg ikke øl, men i denne sammenhengen var det ingenting som hørtes bedre ut. Tror du jeg fikk det jeg ville ha? De som kjenner godt til fotball vet at det ikke er lov å selge alkohol på UEFA Europa Leauge-kamper. Gud jeg følte meg lurt. Fotballkamp uten alkohol? Dette har ingen fortalt meg. Istedenfor ble det en hot dog. Det gjorde meg glad igjen. Litt.

– Ta et bilde av meg med pylså.

Jeg må jo vise vennene mine at fotballkampen var godt for noe. Helt til London for å spise pølse.

Caroline på fotballkamp

6. Nedtur – og litt opptur selvfølgelig. Måååååål. Jeg måtte konsentrere meg om og ikke få to albuer i trynet. Jeg bestemte meg for å bli sittende når Fulham scoret mål. Skumle saker. Det minnet meg om når min far tok meg med på ishockeykamp når jeg var liten. Galne folk. Jeg bestemte meg for å aldri like sport igjen. Stakkars lille meg, godt sammenkrøpet i stolen min for å unngå blåveiser av sidemannen. Etter at ting roet seg, våget jeg endelig å spør hvem som scoret mål. Nummer 25. Jaaaaaaaaaa!!! Denne gang var det min tur til å juble. Ikke for målet altså, men for hunken på banen som gjorde fotballkampen verdt å se på. Jeg byttet på å se på kjæresten min (som for øvrig er ganske flott han også), og ned på banen hvor jeg innledet en avstandsforelskelse til spiller nummer 25.

7. Nedtur – neida. Her i fra kunne alt bare gå rette veien, hvis du ser bort i fra den lange turen inn mot byen igjen. Fulham vant. Min kjæreste var i godhumøret, og jeg holdt meg fremdeles varm i januarværet.
Så hva har jeg lært av denne turen? Jeg har lært å elske alt som er nytt. Byjente på høye hæler i London for å gå på fotballkamp. Men jeg klarte å finne positive ting med det også. En kjekkas på banen, en god hot dog, og ehmm.. frisk luft? Uansett, jeg koste meg. Drinker ble det etterpå, og når det kommer til offside – så er det fotballregler. Så nå vet du det.

Foto: Edle Eriksen og Veronika Ullvang.
Feature-reportasjen ble skrevet i februar 2010.